Historie til Norsk Roklub i Berlin e. V.

I manuskriptet "Scener fra en ambassades liv, Berlin 1905-2005" gir Sverre Jervell et bilde av nordmenns historie i Berlin. Manuskriptet vil engang bli en bok om nordmenn og Berlin. I et kapitel tar han for seg Norsk Roklubb. Med forfatterens tillatelse har vi lagt ut dette kapitlet på vår hjemmeside.

Norsk roklubb i Berlin ble etablert i 1907. Den ble tidlig et viktig samlingssted for nordmenn i Berlin, og har gjennomlevd keisertiden, Weimar-republikken, nazitiden, den annen verdenskrig, DDR-tiden og tysk gjenforeningen.

Historien om roklubben i Berlin tok til i 1905. Fram til da hadde de norske studentene brukt den velrenommerte Skandinavischer Turnverein som møtested. Men med unionsoppløsningen kom suget etter det nasjonale. Studentene bestemte seg for å bryte ut og etablere en norsk nasjonal klubb.

Det var i pakt med tiden tenkning at studenter møttes i idrettsforeninger, og kanskje særlig i turnforeninger. Dette var tiden for Lebensreform-bevegelsen, en bevegelse som var et uttrykk for reaksjonen mot det innestengte industrisamfunnet. Den ville bryte ut av den lukkede atmosfære i den velhavende borgers leilighet som gjerne var full av møbler og alle mulige dekorasjonsgjenstander.

Norge og nordmenn spilte en rolle for denne tyske bevegelsen. Mange tyskere så Norden som uttrykk for det "naturlige", frie liv. Bjørnstjerne Bjørnson hadde i 1880 støttet kravet om mer friluft og mer sol i en artikkel i det kulturkritiske tidsskriftet Die Bühne. Amundsens og Nansens friluftsbedrifter hadde vakt stor oppsikt i Berlin.

Den norske studentgruppen ønsket et nasjonalt samlingssted. De trengte en nasjonal sport. For datidens nordmenn var rosporten den mest norske av alle idretter. (Skiløping ble senere nasjonalsport).

Det kostet penger å etablere en roklubb i Berlin. Takket være en betydelig økonomisk støtte fra ambassadør von Ditten, kunne klubben tidlig søke etter en tomt der de kunne sette opp et eget klubbhus. Valget falt på Hessenwinkel, det vakre sumpområdet der elven Spree renner inn i Berlin.

Klubben bygde seg et rødmalt norsk klubbhus med peis, langbord og benker, og skaffet seg båtene "Fram" og "Gjøa" - og en egen klubblue inspirert av Hallingsdalsbunaden!

Norsk roklub ble tidlig et norsk samlingssted. Her var et årlig 17. mai tog, og her var årlige festlige markeringer av "Anrudern" ved sesongstart og "Abrudern" ved sesongens slutt. Klubben ble nok brukt som samlingssted først og fremst i helgene i sommerhalvåret. Ellers møttes studentene på sitt faste stambord på cafe Fischer på Savigny Platz - for øvrig ikke langt fra dagens norske stambord på restaurant Cour Carré.

I mellomkrigstiden hadde klubben i årenes løp flere hundre medlemmer; stammen kom fra Den tekniske høyskolen i Charlottenburg. Her fantes en målbevisst gruppe norske ingeniørstudenter som for øvrig senere kom til å spille en viktig rolle ved industrialiseringen av Norge.

Det sosiale tilsnittet ved klubben var sterkt, og de fleste roturer endte på en lokal kneipe. Men klubben kunne også notere enkelte store idrettsbedrifter. I 1938 deltok roklubben i det tyske akademiske mesterskapet med lånt båt, og vant foran ti tyske hakekorsprydede båter. Det førte til at funksjonærene umiddelbart omdefinerte stevnet til kretsmesterskap !

Angrepet på Norge i 1940 skapte en ny situasjon. Nå ble det plutselig umulig å reise til Norge. Noen studenter hadde reist hjem før angrepet, men andre ville forsøke å fullføre studiet, eller i alle fall semesteret. De fikk problemer. Norge var et besatt område og man trengte en egen tillatelse fra Gestapo for å komme inn i Norge. Og det fikk ikke de norske studentene uten videre.

Under krigen ble klubbens profil dempet. Det norske flagget ble ikke brukt, og når medlemmene diskuterte politikk, var de svært forsiktige. De brukte aldri navnet Hitler, men talte i stedet konsekvent om "Pettersen".

Krigstiden førte til nye problemer for en medlemsmasse som ikke var særlig nazi-orientert. Allerede i 1941 tilspisset det seg i forhold til mer nazi-vennlige nordmenn i Berlin. Minister Lunde og sjefen for NS's utenrikskontor, Finn Støren, forlangte nå at NS-studenter skulle opptas i klubbens styre. I Norge hadde NS tatt kontrollen over foreningslivet, og Quisling mente dette selvsagt også skulle gjelde for Norsk roklub i Berlin.

Bankbestyrer Curt Wiig som ledet avdelingen til Deutsche Bank på Unter den Linden, var klubbens formann i disse årene. Det gav klubben en viss tyngde. Wiig avviste prompte alle krav fra NS. I oktober 1943 ble han "invitert" til et møte med representanter for NS på hotell Adlon. Her ble Wiig meddelt at Quisling hadde sett seg lei på denne saken, og han hadde forlangt at klubben skulle underordne seg. Deretter ble Wiig innkalt til et vanskelig forhør hos Gestapo. På Hjemmefrontmuseet finnes korrespondansen mellom NS Berlin og Roklubben. Den viser at NS mobiliserte støtte fra Gestapo og Norsk Waffen SS før det ble inngått en "avtale" 5. oktober 1943 der klubben i praksis ble overgitt til NS.

Men klubben og livet gikk videre - ingen så noe særlig til NS-studentene. Kort tid etter kom det store britiske bombeangrepet på Berlin 22. november 1943. Den tekniske høyskolen ble truffet. Det falt også bomber rundt roklubben. Hele tjue bomber falt ned i den myrete hagen, men bygningen ble ikke skadd. Flere av de norske studentene som var igjen i Berlin, mistet sitt husvære og sine eiendeler i bombingen. Noen fikk flytte ut i roklubben for å avslutte sine diplomoppgaver der. Her delte de rom med Aftenpostens korrespondent Theo Findal når han fant det for hett til å være i Berlin-Sentrum eller på Adlon. Findahl møtte for øvrig Wiig en rekke ganger på roklubben, og de endte opp sammen i russisk fangenskap i 1945.

Sommeren 1944 forlot den siste norske student Berlin, og dermed gikk klubben inn i en femti års ufrivillig dvale.

I april 1945 brøt russiske styrker gjennom ved Frankfurt-am-Oder, og den 20. april kjempet de seg inn mot Berlins østre bydeler. De tyske myndighetene gav da beskjed om at alle klubbens båter skulle ødelegges slik at de ikke skulle falle i fiendens hender. Framrykkingen skjedde over området til roklubben. De russiske soldatene tok raskt bygningen i bruk. Nå forsvant det som var igjen av verdi, men selve bygningen ble stående.

Da Berlin ble delt mellom okkupasjons maktene, havnet roklubben i den sovjetiske okkupasjonssonen. Det betydde at den ble utilgjengelig for nordmenn. Styret i klubben fikk nå den norske militærmisjonen til å sende russerne brev som bekreftet at eiendommen tilhørte borgere fra en av de seirende nasjoner, og de gav samtidig tillatelse til at bygningen ble brukt midlertidig som hjem for husløse tyskere.

Da DDR-staten ble etablert i 1949, ble ikke situasjonen enklere for roklubben. I 1951 vedtok myndighetene i DDR en lov til beskyttelse av utenlandsk eiendom, som i praksis fratok utenlandske eiere alle rettigheter. Disponeringen av klubbens eiendom ble overdratt til de lokale myndigheter, som igjen leide den ut til bedriftsklubben Eisenbahnsportverein (ESV) Lokomotive, Abteilung Wasserwandern.

Norsk roklub var nå i eksil. Det valgte styret fortsatte, og de møttes årlig i Oslo. I 1957 feiret klubben sitt 50-års jubileum - på Continental. Der deltok en rekke gamle Berlinerstudenter.

I 1973 anerkjente Norge DDR. Myndighetene i DDR gikk nå inn i forhandlinger med de nordiske land og østerrike om erstatning for beslaglagt eiendom. Forhandlingene skulle skje kollektivt gjennom vedkommende lands utenriksministerium. Det betydde i praksis at alle private krav ble samlet i UD, som så førte forhandlingene på vegne av alle fordringshaverne.

Den østtyske viljen til å betale for beslaglagt eiendom var ytterst begrenset, og det ble tidlig klart at eierne kun ville få en brøkdel av verdien tilbake. Det var aldri aktuelt å legge til renter siden renter var et fremmed begrep for kommuniststaten. Etter mange år med tunge forhandlinger ble Danmark, Sverige og Finland enige med myndighetene om en erstatning, på noe under 10 % av verdien av beslaglagt eiendom.

De norske forhandlingene gikk tregt. Roklubbens styre ville ha sitt klubbhus tilbake og var mindre interessert i symbolsk erstatning. Klubbens styre avviste derfor de konkrete forhandlingsopplegg fra Utenriksdepartementet som departementet ville legge på bordet som del av forhandlingene med DDR. Dette førte til betydelige forsinkelser i forhandlingene. Det ble ikke lettere ved at DDRs myndigheter gjorde sitt for å hale forhandlingene ut. Til slutt var enkelte i Utenriksdepartementet irritert på det som den gang litt respektløst ble omtalt som "stabukkene i roklubben". Styret fikk i 1988 et brev med beskjed om at de ville bli strøket av kravlisten dersom de ikke modererte sine krav. Da trakk klubben samt noen andre fordringshavere, seg fra forhandlingene. Det var da forhandlet i 17 år uten framgang!

Saken ble dermed forsinket igjen, noe som skulle vise seg å være en lykke. Nå var det våren 1989, og DDR-regimet brøt sammen før det ble enighet om en avtale med nordmennene. Det innebar at roklubben og de andre norske fordringshaverne kunne forlange sine eiendommer tilbake i stedet for å slo seg til ro med en minimal erstatning.

Kravet på roklubben ble overrakt tyske myndigheter ved Treuhand og fikk kønummer 46 768. Styret i klubben tok så kontakt med idrettsforeningen ESV Lokomotive, Wasserwandern, som besto at 15 østtyske familier med 45 medlemmer, som disponerte roklubben som sitt landsted. De var ikke overbegeistret over å se gamle norske roere tilbake. Honecker hadde jo erklært at Muren ville bli stående i minst hundre år. ESV Lokomotive hadde nå disponert eiendommen i 35 år, og det var like lenge som de norske eierne. De mente det måtte gi dem rettigheter. Formannen i ESV Lokomotive foreslo derfor som en minnelig ordning at norske og østtyske roere fikk disponere klubben i fellesskap. Det ble blankt avslått fra norsk side.

I 1993 fikk klubben sin bygning tilbake og 6. mars 1993 ble det valgt nytt styre. Da reiste en rekke gamle Berlinerstudenter tilbake til Berlin for å overvære seremonien. De rodde "firer'n" på selve jomfruturen etter åpning- en. Det var en gruppe eldre roere - laget var på til sammen 383 år.

Klubben kom raskt på beina. Restene av det hjelpefondet ambassaden bestyrte for nordmenn i DDR, ble overlatt til klubben, og sammen med bidrag fra norsk næringsliv, ble dette gamle norske samlingsstedet i Berlin satt i stand.

Sverre Jervell 2003